Matisse-elevene

Matisse-elevene

I 1905 ble Norge igjen en selvstendig nasjon. Ønsket om et eget og sterkt kulturliv ble en viktig, nasjonal oppgave. Større bevilgninger til kunstinstitusjoner medførte at blant annet Nasjonalgalleriet kunne utvides. I tillegg fikk kunstnerne bedre utdanningsmuligheter i hjemlandet, der opprettelsen av Statens Kunstakademi i 1909 var en viktig begivenhet.

Mange kunstnere reiste fortsatt til utlandet i kortere eller lengre perioder, spesielt til Paris. Jean Heiberg, Henrik Sørensen, Axel Revold og Per Krohg var elever ved Académie Matisse og har i ettertid fått en sentral stilling i vår kunsthistorie. De preget norsk kunstliv i store deler av det tjuende århundre, både gjennom deres offentlige posisjoner i akademi- og institusjonslivet, men også gjennom deres kunst. Académie Matisse eksisterte i fire år, fra 1908 -12. Av til sammen 120 studenter fra en rekke land var 16-18 nordmenn innom skolen. Henri Matisse var på den tiden en omdiskutert og radikal maler, og sentral i kunstnergrupperingen fauvistene. Han hadde på ingen måte den sentrale posisjon som han senere skulle få i det tyende århundrets maleri. I forhold til andre akademier var Matisses undervisning banebrytende.

Matisse-elevene tok til seg ulike aspekter ved Matisses lære. Likevel kan vi si at de norske elevene, generelt sett, var opptatt av fargeperspektivet og det dekorative. Deres arbeider er sterkt flateorientert, hvor sterke konturlinjer og rene fargeflater er satt opp mot hverandre. Kunstnere som Heiberg, Revold, Krohg, Sørensen og tildels Per Deberitz adopterte raskt Matisses lære, mens den fikk mindre å si for andre elever som Ludvig Karsten, Alf Lundeby og Einar Sandberg.

Det er viktig å huske at kunstnermiljøet omfattet flere kunstnere enn Matisse-elevene. Her utgjør Edvard Munchs kunst et viktig bidrag. Munch var en selvstendig kunstner som ofte gikk egne veier, og han kan ikke kategorisk plasseres innen noen av de stilistiske retningene i norsk kunsthistorie. Hans Portrett av Ida Roede (1909) ble malt etter et lengre opphold på dr. Jacobsons nerveklinikk i København. Maleriet er et godt eksempel på Munchs nye livsholdnng. Borte er den depressive livsangsten fra 1890-årene. Med forbausende styrke viser Munch en evne til stilistisk fornyelse som er karakteristisk for hans virke.