Nasjonalromantikken

Nasjonalromantikken

Det er først på 1800-tallet vi kan begynne å snakke om en egen, norsk malerkunst. Norge hadde siden 1536 vært en del av Danmark, og fra 1814 i union med Sverige. De tilgjengelige utdanningsmulighetene var rettet mot det håndverksmessige, og skolerte i første rekke dekorasjonsmalere. Sentrale kunstnere i denne perioden er Johan Christian Dahl, Adolph Tidemand og Hans Gude. De reiste tidlig til utlandet, men ønsket var imidlertid å utvikle et norsk maleri med en egen identitet og selvstendighet. I norsk kunsthistorie omtales perioden fra 1814 som nasjonalromantikken. Tanken var at naturen kunne formidle noe særegent om det norske og om det å være norsk. I dette ligger et gjennomgående ønske om å skildre vanlige menneskers opplevelse og erfaringsområder. Den ville og vakre norske naturen egnet seg for dramatisk fremstilling. I løpet av perioden ser vi en gradvis overgang fra en naturalistisk romantikk til realisme.

Dahl regnes som en av Norges betydeligste kunstnere. 29 år gammel ble han professor i landskapsmaleri ved akademiet i Dresden. Han foretok flere studiereiser til Norge, og turene til hjemlandet var en viktig inspirasjonskilde. Kunstneren satte ofte sammen elementer fra de ulike landskapene, og var derfor ikke tro mot motivet. Som romantiker mente Dahl at dette var hans kunstneriske frihet overfor det tilfeldige i naturen. Han omtales innen billedkunsten som oppdageren av vårt lands natur, mens Tidemand regnes som oppdageren av norsk folkelig miljø og tradisjonell folkekultur. Tidemand stilte strenge krav til realisme og troverdighet i motivene, men kombinerte dette med fritt å bygge opp komposisjonene rundt en tenkt situasjon. Stemningen kan være lett humoristisk, dog fortrinnsvis alvorlig og lett idealiserende, men alltid basert på norsk bygdemiljø. Med de alvorlige og høystemte skildringene, ga han bonden en ny verdighet. Av de tre sentrale nasjonalromantiske kunstnerne er det i Gudes kunst vi kan spore den mest realistiske holdningen til motivet. Under studiene ved akademiet i Düsseldorf lærte Gude å basere maleriene på grundige naturobservasjoner. Motivene er gjerne hentet fra norske høyfjell. De små menneskefigurene betoner de storslåtte dimensjonene i naturen. I Düsseldorf gikk Gude under tilnavnet der Luftdoktor fordi han ofte var behjelpelig med fremstilling av atmosfæren. På tross av de realistiske tendensene i hans kunst var Gude like fullt overbevist om at et ferdig maleri skulle være en ”erindringens kunst” snarere enn en sannferdig kopiering av synsinntrykket.

Våre partnere