Realisme

Realisme

1880-årene skulle bli fruktbare år både for norsk litteratur og norsk malerkunst. Den realistiske retningen overtok både for en nasjonalromantisk Düsseldorferskole og for Münchenskolens historiemaleri. Paris ble i denne perioden den mest interessante kunstnerbyen i verden. En rekke av Norges fremste malere reiste nå til Paris for å male ”moderne”. Kunstnere som Christian Krohg, Frits Thaulow, Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Hans Heyerdahl, Harriet Backer og Kitty Kielland reiste til Frankrike. På tross av de moderne strømningene, som for eksempel impresjonismen, var det den jordnære formen for salongmaleri som kunstnerne var opptatt av. Denne ble omformulert og gitt en egen norsk tolkning som ble kombinert med friluftsmaleriet. Kunstneren skulle oppsøke motivet der det var og male etter direkte observasjon.

I Paris var det orientalske blitt en viktig inspirasjon for kunstnerne, spesielt japanske tresnitt. Samtidig gjorde fotografiet seg gjeldende. Komposisjonen i maleriet ble som en konsekvens av dette mer tilfeldig. I romantikken skulle landskapet være spektakulært. Det spesielle, det høyverdige og det dramatiske skulle skildres. I realismen var intet for lite eller ubetydelig til å males.

I Norge var det et voksende borgerskap, og i større grad enn tidligere flyttet kunstnerne hjem etter avgjørende studier og inntrykk fra utlandet. Den viktigste salgskanalen
i Norge var Christiania Kunstforening (etablert 1836) hvor yngre, radikale kunstnere i liten grad slapp til. I 1881 gikk store deler av det norske kunstnermiljøet til boikott av kunstforeningen, og i 1882 arrangerte de sin egen protestutstilling, Kunstnernes høstutstilling, etter modell fra Salon des refusés i Paris.

Realismen fikk forskjellige utslag i Norge: Noen malere var opptatt av lysets virkning på motivet, som for eksempel Thaulows Iskjøring(1884) og Backers Lekseoverhøring. Stue i Eggedal (1888). Andre, slik som Werenskiold, var beskjeftiget med et mer overordnet nasjonalistisk prosjekt, der det sentrale var å skildre den selvstendige, norske bonden. En tredje retning var en sosial tendenskunst representert ved Christian Krohg. Disse var blant annet opptatt av Georg Brandes tese om at kunstens funksjon var å sette samfunnsproblemer under debatt. Her er Krohgs Madeleine (1883) et godt eksempel. Også den unge Edvard Munch hadde et sterkt sosialt engasjement. Tidlig på 1880-tallet fikk han korrektur av Krohg. Arbeidene fra denne tiden viser klart påvirkning fra læreren, og med impresjonistiske strøk skildrer Munch Christianias østkant.