Christian Krohg # Bohemer

Bohemer

Christian Krohg

Detaljer

Year: 1885

Medium: Maleri

Material: Olje på lerret

Period: Realisme

Topic: Interiør

Krohg fulgte godt med på utviklingen innen fransk maleri på 1880-tallet, med en rekke opphold i Frankrike. Våren 1882 og 1883 var han i Paris i tilknytning til Salongen, der han i 1882 gjorde suksess med Babord litt. Høsten 1882 gikk en gruppe unge malere, blant dem Edvard Munch, sammen om å leie atelier i Morgenbladets bygning, og Krohg sa seg villig til å korrigere dem. I januar 1884 ble Oda Engelhart elev av Krohg og det utviklet seg snart til et forhold mellom de to. Frem til april 1885 oppholdt han seg i Norge – da dro han til Antwerpen og ble boende i Belgia i fem måneder. I denne perioden nedkom Oda med et barn som ble bortsatt til en belgisk familie. Fra november 1885 til ut i 1887 formet han sammen med Erik Werenskiold og Hans Heyerdahl en malerskole. Fra høsten 1885 til ut 1886 viet han seg vesentlig til å male Albertine i politilegens venteværelse og å skrive boken over samme tema. Maleriet i Lillehammer Kunstmuseum er altså tilkommet i en svært beveget periode i kunstnerens liv.

 

De mange impulsene Krohg var utsatt for i denne perioden, manifesterer seg i hans kunst som en veksling mellom samspill og brytning i forhold til de aktuelle problemstillinger innen så vel naturalisme som impresjonisme og et ønske om å skildre samtidens sosiale liv i dets mangfold. Gjennom dette fremtrer Krohg som en moderne kunstner.

Tidlig på nyåret 1885 malte han Bohemer. Modellene er Edvard Munch, Constance Bruun, Kalle Løchen og Oda, med ryggen til i forgrunnen. Mer enn å fremstå som et øyeblikksbilde av en samtale i atelieret, fremstår bildet som en scene fra et moderne, naturalistisk skuespill. Det er naturlig å se Krohgs maleri også på bakgrunn av et miljø i samtidens Kristiania, som på dette tidspunktet utviklet et nytt litterært språk for å bringe kunsten tettere inn på livet – slik vi finner det i Jægers romaner, i Herman Colditz´ Kjærka. Et Atelier-Interiør (1888). Man var også i ferd med å utvikle et nytt scenespråk der en uformell Oslo-dialekt dannet utgangspunktet med en skuespiller og forfatter som Doffen Dahl og forfatteren Gunnar Heiberg som foregangsmenn. Senere skulle Krohg male Gunnar Heiberg som leser fra Kong Midas med atelieret som scene. Ikke minst skulle dette aspekt i samtidens maleri dyrkes videre av Edvard Munch i hans mange scenisk inspirerte fremstillinger der personer fra denne kretsen kom til å spille større og mindre roller, og hvor personene gjerne samles til diskusjon, samtaler og driftsbetinget livsutfoldelse på røykfylte hybler og i atelierer.

Bildet Bohemer føyer seg inn i rekken av atelierinteriører fra 1800-tallet som kan oppfattes som kommentarer til den samtidige kunstdebatt og utvikling i maleriet. Sentrale referanser i europeisk maleri er bilder som Gustave Courbets atelierinteriør, som kan tolkes som en allegori over brytningen mellom salongens pompierkunst og realismen, og impresjonisten Bazines likesæle skildring av sitt atelier fra 1870, der kunstnere møtes til uformelt samvær, og atelieret blir en arena for idéutveksling. Krohgs maleri tar opp i seg trekk fra samtidens radikale, franskinspirerte impresjonisme modifisert av den tyskpregede realisme som utgjorde bærebjelken i hans maleri. Blant de franske impresjonister fikk Edgar Degas særlig betydning for Krohgs komposisjonsform, med sine radikale avskjæringer hvor mennesker og gjenstander bryter ut av bilderektangelet og henviser til sin eksistens ut over det avgrensede blikk maleriet formidler.

Parasollen med japansk ornamentikk fremstår som en referanse både til samtidens sterke interesse for orientalsk kunst – en interesse som beveget samtidskunsten i en mer dekorativ retning – og friluftsmaleriet hvor parasoller hadde en praktisk funksjon. Sammen med fluktstolen utgjør parasollen en humoristisk referanse til friluftsmaleriets fornektelse av atelierer som en nødvendig forutsetning for arbeidet – parasoll og fluktstol danner for friluftsmaleren en analogi til den akademiske kunstens atelier. Mens aktørene er harmonisk fordelt omkring bordet i en sluttet, sirkulær ring, bryter fluktstolen og parasollen inn i harmonien som en påminnelse om spenningen mellom den tradisjonelle, akademiske diskurs om maleriet som søker faste verdier, harmoni og regler, og den nye diskusjon som søker det flyktige, disharmoni og regelbrudd. Bildet uttrykker i sin struktur spenningene i den samtidige kunstdebatt ved å føre inn elementer både fra den hardbarkede, men tross alt akademisk forankrede realismen og fra impresjonismen og de nye bestrebelser i dekorativ retning som søkte inspirasjon fra østasiatisk kunst.

Betrakter vi Krohgs maleri i relieff til andre samtidige skildringer av atelierer blant unge norske malere, finner vi denne spenningen i ett og samme bilde også i Fredrik Kostøs interiør fra et atelier med maleren og hans modell – en fisker i fullt oljehyre. Fiskerens tilstedeværelse er en ironisk påminnelse om i hvor stor grad selv det formalt mest radikale i samtidens maleri fortsatte en kunstnerisk praksis som var forankret i at man malte studier i det fri, mens avsluttede malerier ble malt i atelieret. Karl Jensen Hjells skildring fra 1887 av Kalle Løchen som sitter med et studieblad i hendene, som han studerer i lyset fra et åpent vindu, med en kopi av en pastoral idyll av Pierre Puvis de Chavannes på veggen bak, uttrykker den samme spenning mellom friluftsmaleri og atelierkunst. Lyset som strømmer inn utenfra og de små lerretslappene med skisser, er en påminnelse om naturalismen og impresjonismen, mens de Chavannes maleri peker i retning av en abstrakt, idébasert kunst hvor naturen transformeres i dekorativ retning. Den unge maleren befinner seg i krysningspunktet mellom disse impulsene. Gustav Wentzels  Dagen derpå, 1883 (Trondheim Kunstmuseum), er et bud om realisme i sin rå skildring av bakrusen etter et uformelt samvær på atelieret, med kunstneren som ligger med baken til og sover ut rusen, omgitt av sine studier i tegning og skulptur, med et bord velfylt med flasker og glass i forgrunnen.

Tekst: Øyvind Storm Bjerke