Hans F. Gude # Skoglandskap

Skoglandskap

Detaljer

Year: 1855

Medium: Maleri

Material: Olje på lerret

Period: Romantikk

Topic: Landskap

Kunsthandler Oscar Johannessen (1882–1962) har trolig anskaffet Skoglandskap etter at det ble frembudt for salg på juniauksjonen ved Galerie Fischer i Luzern i 1951 med katalognummer 2056 og følgende beskrivelse: «Herbstlandschaft, Weg am Waldrand, rechts im Vordergrund ruhende Bäuerin mit Reisigbündel und Stab. Rechts unten voll bezeichnet und datiert 1855.) Salget i Sveits etter den annen verdenskrig kan tyde på at maleriet har befunnet seg på kontinentet helt siden det ble malt knappe hundre år tidligere. For øvrig var ikke bildet med i utstillingskatalogen for Oscar Johannessen og Hustrus Malerisamling i Kunstnernes Hus i Oslo, 1958, men det deltok i utstillingen av gaven på Lillehammer året etter.

 

Auksjonskatalogens korte, tyskspråklige beskrivelse av motivet er dekkende. Innhegningen og den beskjedne bebyggelsen samt kvinnen ved veien antyder et «kulturlandskap». Men det er naturen som er hovedmotivet: Velvoksne graner med kongler og furutrær i silhuett mot himmelen, granbusker, gråstein, gress og rødbrun jordbunn fyller billedflaten. Like bak kvinnen vokser en rogn som bugner av røde bær, men mest fremtredende i komposisjonen er den store eken med høstløv i midten. Landskapsfremstillingens intime karakter grenser mot idyll, og lyssettingen med den synkende høstsolen betoner det gyllen-røde i koloritten, en fargeholdning som ble så sterkt kritisert. Maleriet bærer umiskjennelig Düsseldorferskolens kjennetegn.
Hans Gude hadde allerede som 16-åring kommet til Düsseldorf som en av de første blant nordmennene. Han begynte som elev, ble senere J.W. Schirmers hjelpelærer i landskapsklassen og fra 1854 Schirmers arvtager som professor ved Düsseldorferakademiet. Gude ble sittende i embetet til 1862, da han reiste til Wales i Storbritannia for et par år. Senere ble Gude akademiprofessor i Karlsruhe (1864–80) og Berlin (1880–1901). Arbeidet i Düsseldorf var et «vekselbruk» mellom studium ute i naturen og utførelse av større billedkomposisjoner på malersalene eller atelierene. Naturinntrykkene kunstnerne mottok på studiereiser om sommeren, ble bevart i skisser utført på stedet; enten i blyant og akvarell eller direkte i olje på papir eller lerret. Den ferdige landskapskomposisjon behøvde ikke nødvendigvis å referere til et bestemt sted. En fri bearbeidelse av korrekt gjengitte enkeltdeler eller detaljer av naturen var tilstrekkelig for at en komposisjon kunne kalles naturtro eller «naturalistisk». Som for så mange norske landskapsmalere i utlandet, ble studiereisene til Norge om sommeren av største viktighet også for Gude, som livet igjennom stadig var på jakt etter nye landskapsmotiver.
I sine livserindringer forteller Gude at professor Schirmer i vinterkveldene inviterte sine elever hjem til seg i Düsseldorf. Mesteren kom med estetiske utlegninger, og hentet så frem fra sine mapper komposisjonstegninger som ble utgangspunkt for livlige diskusjoner. Selv om Gude alltid sterkt betonet at det var realisten Schirmer han hadde tatt lærdom av, og ikke skaperen av det «historiske» eller «klassiske» landskap, så er det tydelig at den stramme komposisjonen i for eksempel Skoglandskap, med diagonalbevegelsen i veien og skigarden og trærnes monumentale vertikaler, står i gjeld til Schirmers formsikre komposisjonskunst.
Hans Gudes landskaper er ofte befolket med staffasjefigurer, men de spiller som regel en underordnet rolle i helheten. Typisk for tiden benyttet maleren den såkalte «romantiske dimensjonskontrast»; figurene ble forminsket for å gjøre naturen mer storslagen. Gude forteller imidlertid at det først var etter sommeren 1867, da han kunne drive intense figurstudier ved bredden av Chiemsee i Bayern, at han mestret anatomien i menneskekroppen såpass at staffasjefigurene utvungent kunne bevege seg i landskapet: «Lige siden Skilsmissen fra Tidemand havde jeg følt det som et stort Savn ikke at kunne male saadanne Landskaber, som egnede sig for en betydeligere Staffage af Mennesker.» At Adolph Tidemand hadde tilført Gudes landskaper vesentlige kvaliteter gjennom sine figurer, er Brudeferden i Hardanger, 1848, det mest berømte eksempel på. Men konen i veikanten viser at Gude allerede i 1855 arbeidet for selv å kunne mestre figurer i landskapskomposisjonene.
Da Skoglandskap ble til, hadde lykken begynt å smile til den 30-årige kunstneren. Allerede fem år tidligere hadde han – i stillhet riktignok – blitt viet til sin elskede Betsy, datter av general Anker på Storhammer Gård. Året før hadde han blitt utnevnt som den yngste professor ved Düsseldorferakademiet. I 1855 mottok han så St. Olavs ordens ridderkors, og på Verdensutstillingen i Paris ble han dette år tildelt medalje 2. klasse for et bilde fra Lærdal. Det ble ingen reise til Norge i 1855. I juli ble sønnen Erik født, og maleren gjorde kun små utflukter fra Düsseldorf til sidedaler ved Rhinen den sommeren, mens han bearbeidet tidligere naturinntrykk fra Norge. Norske motiver hadde ikke bare liebhabere i hjemlandet, men også på kontinentet.
Ofte kan det være spennende gjennom skissemateriale å følge en kunstners arbeid frem mot ferdig verk. Det har ikke latt seg gjøre i dette tilfellet, selv om en akvarellstudie betegnet Vang Hedemarken 12 Aug 53 i en skissebok, røper omhyggelig observasjon av et bugnende rognebærtre. Mange malere har imidlertid også gjort skisser av motivene sine etter at kunstverkene er fullført for å bevare komposisjonen i minnet. Hans Gude har etterlatt to «minnebøker», LIBRI VERITATIS, med småskisser eller fotografier av motivet hvor han egenhendig har påført tittel, datering og eier på samme side. I én av disse minnebøkene finner vi en nøyaktig lik akvarellskisse av Skoglandskap, med tittelen Høsttaage, riktignok uten staffasjefiguren, men med samme størrelsesangivelse, 66 x 82 cm (Kobberstikk- og håndtegningsamlingen, Nasjonalgalleriet).
Verket forekommer på diverse billedlister med tittelen Høsttaage, motiv fra Grevskaberne. Eier: Hr. Mylius, Frankfurt am Main. Kunstneren hadde med familie leiet gården Berg ved Jarlsberg av sin svoger Pehr Wedel i 1853, et tidspunkt da livet, ifølge erindringene, syntes fullt av vanskeligheter, og selvtilliten var svak. Det året kunne han følgelig innhente studier fra «grevskaberne» Jarlsberg og Larviks amt, for øvrig samme år han gjorde skisser av rognebærene på Hedmarken.
Skissene fra Vestfold-naturen var blitt utført under mindre lykkelige omstendigheter et par år tidligere, men Skoglandskap, 1855, ble malt for et tysk publikum etter at den unge Hans Gude hadde etablert seg som akademiprofessor og hatt suksess på kontinentet. Bildet er karakteristisk for Düsseldorferskolen både når det gjelder stemning, farge og motivoppfatning.

Tekst: Frode Haverkamp

 


Våre partnere