Jakob Weidemann # Komposisjon

Komposisjon

Jakob Weidemann

Detaljer

Year: 1949

Medium: Maleri

Material: Olje på lerret

Period: Modernisme

Topic: Abstrakt

Fra de virtoust utførte modellstudier og interiører som utgjorde hans debut i Bergen i 1942, arbeidet Jakob Weidemann i de første årene etter krigen i et ekspresjonistisk formspråk. Utgangspunktet kunne fremdeles være konkrete motiver og hendelser, men oftest gled figur og landskap over i hverandre i fargesprakende mosaikker, der ideene fant uttrykk i fargeflatenes kontraster og harmonier. Det var den indre virkelighet han søkte å formidle – en sinnets, fantasiens og følelsenes verden. Parallelt med disse bildene ble arbeidene med rom- og formproblemer dominerende i Weidemanns kunstneriske søken gjennom store deler av 1940- og 50-tallet. Motivmessig spente utstillingene hans fra figurative stemninger og ekspresjonistiske malerier til abstrakte oppstillinger. Den ene store mønstringen avløste den andre i nesten årlige utstillinger, og kunstneren syntes å ha uante kilder å øse av der han formelig boltret seg i tidens mange formspråk.

 

Ikke så rart derfor at Weidemann er blitt stående som en katalysator for det som skjedde her hjemme i etterkrigstiden. Hans kunst er som en prisme som gjenspeiler de forskjellige retninger som dominerte etter krigen, fra Kai Fjells surrealistiske, symbolske maleri til Arne Ekelands sosialt engasjerte billedverden. Samtidig finner vi i Weidemann rabulisten som sammen med flere av sine samtidige arbeidet seg over i et nonfigurativt formspråk i sin søken etter en fornyelse av maleriet.

Over en tiårsperiode fra 1947 og fremover vendte han stadig tilbake til arbeidet i et nonfigurativt, geometrisk-abstrakt formspråk, og det var også med et slikt maleri han debuterte på Høstutstillingen i 1948. Med klare referanser til kubismen så vel som til Picassos kunst, er motivet gjerne stilisert i disse arbeidene, og flatene er rene, atskilt med kraftige konturer. Bildene er holdt i flaten, bygget opp om fargefeltenes dekorative spill, og som tittel brukes oftest det nøytrale «Komposisjon».

Lillehammer Kunstmuseums bilde er et interessant verk fra denne perioden i Weidemanns kunstnerskap. Ved første øyekast finnes det ikke noe sentralt motiv i Komposisjon. Formelementene er fordelt jevnt utover billedflaten, og koloritten er lys med valører i grått, svart og blått. Penselstrøkene står tydelig frem og gir liv både til det enkelte felt og til komposisjonen som helhet, samtidig som det skapes et romlig spill. De klare, kraftige konturene som kjennetegner mange av hans bilder fra samme periode er fjernet, men som de, bærer også dette arbeidet klare referanser til Picassos kunst. For Weidemann – som for så mange andre av hans samtidige – ble inspirasjonen fra Picasso en av forutsetningene for en nyskaping i kunsten, og frem til langt utpå 1950-tallet vendte Weidemann stadig tilbake til hans kunst.

Utgangspunktet for disse bildene av Weidemann var oftest en figurasjon der de enkelte elementene ble brettet ut og satt sammen til noe nytt og nærmest ugjenkjennelig. Slik kan også dette bildet tolkes. Ved nøye ettersyn kan man se formasjoner som kan forestille ansikter og hender. Kontrastfarger som oransje og brunt tydeliggjør figurasjonene, samtidig som de skaper dynamikk og balanse i billedflaten.

Mange vil i dag ikke kjenne til denne perioden i Jakob Weidemanns kunstnerskap. Dette var tiden før den såkalte «Skogbunn-perioden», og før kunstneren vendte seg mot naturen og markblomstene som motiv for sine malerier. Møtet med dette bildet gir et spennende gjensyn med en frodig og rik periode i Weidemanns kunst, og med en kunstner som kom til å prege hele etterkrigstiden i norsk kunsthistorie, fra 1946 og frem til årtusenskiftet.

Tekst: Karin Hellandsjø.


Våre partnere