Johan Christian Dahl # Skippbrudd

Skippbrudd

Detaljer

Year: 1835

Material: Olje på lerret

Period: Nasjonalromantikken, Romantikk

Topic: Landskap, Sjømotiv

Har det noen mening å si at Johan Christian Dahl er grunnleggeren av Norges malerkunst, og hva kan det i så fall bety? Vi hadde jo hatt malere før også. Men som situasjonen den gang var, kunne ikke Dahl bygge videre på en sammenhengende tradisjon. Riktignok var han ikke vår eneste maler på den tiden. Hans samtidige manglet likevel den styrke og konsekvens som var nødvendig for at andre skulle se landet med deres øyne. Med Dahl var det annerledes: Hans blikk på naturen kom for lange tider til å bestemme hva man oppfattet som karakteristisk for vårt land. Først med ham og hans elever kan vi snakke om et eget norsk maleri i nyere tid. Siden Dahls innsats ble så avgjørende, er det rimelig å spørre hvordan den var mulig. Lillehammer Kunstmuseum er så heldig å ha tre malerier som markerer viktige stadier i hans utvikling. Disse tre bildene er utmerket egnet til å belyse denne kunstnerens enestående bidrag.

 

 

Dahl kom sent i gang med sin regulære kunstnerutdannelse, og selv mens han var elev ved kunstakademiet i København, arbeidet han for en stor del på egen hånd. Men oppholdet i den dansk-norske hovedstad ble viktig, ikke bare fordi han der møtte en større verden, men også fordi han på avstand kunne få et mer bevisst forhold til sitt hjemland. Det var under sine første år i København han kom til klarhet over sine egne evner, og sine målsetninger.

Fra først av hadde han vel ikke fullt ut forstått hva det innebar å være selvstendig kunstner. Men to ting sto tidlig klart for ham: Han ville være tro mot naturforbildet, og han ville skape et norsk landskapsmaleri. Disse i og for seg enkle målsetningene sprang ut av en umiddelbar overbevisning. Men de ble avklart og presisert gjennom møtet med det aktive kulturmiljø i København. Den gang var det alminnelig anerkjent at landskapsbilder kan fremstille ulike former for naturskjønnhet. Man kunne male i forskjellig karakter, som det het, og at det fantes en «nordisk karakter» hadde man lenge forstått. Det var ikke bare et spørsmål om motivvalg, men også om kunstnerisk fremstillingsmåte, og ikke minst om «stemning» – et viktig ord, som kompenserte for sin vaghet ved å antyde en dypere mening: Menneskesjelens samstemthet med naturen innebar at naturen selv var besjelet.

Hva den nordiske karakter innebar, i malerisk forstand, lærte han mest av gamle nederlandske mestre som Allaert van Everdingen og Jacob van Ruysdael. Men det var ikke nok å kopiere. For kravet til naturtroskap innebar at en kunstner må bygge på sin egen betraktning av landskapet. Dessuten forlot Dahl etter hvert den litt vage forestillingen om en alminnelig nordisk karakter, til fordel for det mer forpliktende program å skape en norsk landskapskunst. Her møtte han imidlertid et problem, som kom til å nage ham i en årrekke. Han hadde ikke vært lenge i København før han klaget over at det ikke var noe vannfall i nærheten. Vi skjønner ham uten vanskelighet, for vann i heftig bevegelse bidrar til et landskaps nordiske karakter, og intet er i så måte bedre enn en skummende foss.

I 1818 flyttet Dahl til Dresden. Men heller ikke der var naturen ham til stor hjelp i hans arbeid med å male norske bilder. De tapre forsøk han gjorde etter fantasien, fikk riktignok hans tyske publikum til å sperre øynene opp. Men selv var han ikke fornøyd, for han skjønte at slike malerier ikke hadde samme overbevisningskraft som de landskapene han kunne male etter motiver på stedet. Stadig sterkere følte han behovet for å reise til Norge for slik å skaffe seg førstehånds kjennskap til landets natur. Av forskjellige grunner trakk det ut med disse planene, og hans første store studiereise kom isteden til å gå sydover, til Italia.

Enda denne turen bare tok et års tid, fikk den stor betydning. Kunne ikke Dahl møte Norge, så kunne han i hvertfall møte naturen. Han benyttet da også alle anledninger til å tegne og male utendørs, fremfor alt i området rundt Napoli-golfen. Det var her han fant frem til sin glitrende metode for å male naturstudier i olje. I årene som fulgte, kom Dahl til å basere mange av sine større bilder på de studiene han hadde malt eller tegnet i Italia.

Fra 9. til 11. desember 1820 opphold J.C. Dahl seg på Capri. Skipbrudd, som er malt fire år senere, bygger både fjellformasjonen og klippene til venstre på studier han hadde tegnet der. Men selve vraket tok han fra en tegning laget lenger inne i Golfen noen måneder før. Denne tegningen viser imidlertid intet forlis, men en fredelig strandscene hvor noen arbeidere er i ferd med å kalfatre et skip. Det fremgår for øvrig av tegningene fra Capri at enda det var midtvinters, kunne kunstneren nyte stille vær og solskinn under hele oppholdet. Stormskyene og det opprørte havet var altså ikke noe han hadde sett på stedet: De går tilbake på en billedtype han hadde utviklet allerede før Italia-turen. Så vidt vi vet, malte Dahl sine første fremstillinger av skipbrudd i 1818 og 1819. Sannsynligvis var de malt etter fantasien, og lar seg derfor ikke stedfeste. Først i 1822 fant kunstneren på å kombinere denne motivkretsen med minnene fra Capris steile klippekyst. Vårt bilde er en variasjon over samme tema, men peker stilistisk sett frem mot de skipbruddsbildene han senere skulle male fra norskekysten.

Skjønt skipbruddet ikke var noe nytt motiv, fikk det en ny og økt betydning under romantikken, da både dets sterke følelsmessige ladning og påminnelsen om naturens ubendige krefter tilfredsstilte tidens sjelelige behov og kulturelle preferanser. Dahl fortsatte å male skipbruddsbilder til godt inn i 1840-årene. Især opptok emnet ham omkring 1830, og fra den tid av foregår de dystre scenene alltid på norskekysten eller ved innløpet til norske fjorder. I regelen er det selve omgivelsene som spiller hovedrollen i Dahls skipbruddsbilder. Naturens krefter og skremmende skjønnhet opptar ham mer enn de små menneskenes forferdelige skjebne. Fremstillingene er bredt fortellende heller enn dramatisk tilspisset – således unngår Dahl konsekvent å fremstille selve forliset.

Bildet i Lillehammer Kunstmuseum er karakteristisk for hans behandling av slike motiver: Det verste er allerede over, stormen har løyet, og menneskene er i gang med å redde hva som reddes kan. Behandlingen av lys og atmosfære ble rost i en samtidig omtale, og er et godt eksempel på hvor sikkert denne kunstneren greier å registrere værets mange omskiftelser.


Våre partnere