WERNER ZELLIEN – UTØYA // 19. juni–29.september 2019

WERNER ZELLIEN – UTØYA // 19. juni–29.september 2019

Lillehammer Kunstmuseum viser fotokunstner Werner Zelliens bildefrise Utøya i museets prosjektrom sommeren 2019.

22. juli 2011 gikk 77 uerstattelige menneskeliv tapt i terrorangrepene i Oslo og på Utøya.

Katastrofer som er skapt av mennesker og som rammer andre mennesker skaper dyp sorg. Vi forsøker å forstå og finne svar.

Werner Zellien (f. 1952) var den første fotokunstner som fikk komme til Utøya et år senere. Han ventet til den første snøen hadde lagt seg som et tynt hvitt teppe over øya. Tidlig en morgen i desember begynte han å ta bilder – fra bekmørket til det første dagslys.

Zellien er ikke ute etter å rekonstruere eller finne spor etter de grusomme handlingene. Hans tilnærming til stedet viser størst mulig respekt for alle som ble drept eller skadet og for deres pårørende. Billedfrisen Utøya (2012) kan åpne våre tanker om hvordan vi kan forholde oss til terrorangrepet på Utøya og ikke minst hvordan leve videre i en verden hvor terror er en del av mediebildet nesten daglig.

Bildefrisen vises første gang offentlig i Lillehammer Kunstmuseum.

 

Kurator: Nils Ohlsen

Utdrag fra Laila Bokharis åpningstale 19. juni 2019.

I tiden etter 22. juli 2011 har vi som samfunn lett etter måter å uttrykke hva vi føler, tenker, bærer på. Rosetog, sanger, teater, tekster, ord, bøker, bilder. Stillhet og diskusjon. Noen har lett mer enn andre. Noen mer inderlig enn andre. Noen har lagt det hele bak seg, flere bærer fortsatt på sorg og spørsmål. Mange prøver fortsatt å forstå hvordan noe sånt kunne skje – forklaringer som ikke kunne uttrykkes bare gjennom offentlige utredninger, kommisjonsrapporter, akademiske artikler, tekster og analyser. Og med stadige nye eksempler på ondskap – fra Sri Lanka, New Zealand, Paris, København – prøver vi fortsatt å forklare ondskapen, det fryktelige, det mørke, hvordan personer kan forårsake så mye vondt. Så mye vondt.

Terror er å fremkalle frykt. Terror er mørkt og mørke. Det er brutalt og det er vondt. Det er inhumant og så fryktelig humant. Det søker å bryte ned oss som mennesker, som samfunn, bryte ned vår natur. Terror søker å bryte ned våre samfunn, legge de i mørke. Innskrenke indirekte vårt handlingsrom, vår kunst, vår kultur, vår ytringsfrihet, våre lys. Hvem vi er. Terror søker å mørklegge. Og mørklegger.

For terroren tester oss også – hvordan vi velger som samfunn å reagere. Hvem er vi i tiden etter ondskapen, etter mørket? Hvordan velger vi å møte ondskapen? Hvordan står vi sammen når lyset kommer etter det mørkeste, etter ondskapen – og døden. Hvordan møter vi dagen som kommer etter at solen står opp igjen?

I dag står jeg her igjen. Med utstillingen av Werner Zellien – UTØYA. Utfordrende, viktig og vakker. Voldsomt tankevekkende i sin stillhet. I mørket. Og i det gryende lys. Som jo er dagen, naturen, snøen. Og som, for meg, er håpet om at vi skal kunne vinne tilbake motet for å bygge tilbake det vi tror på, det vi er og det vi vil være. For at vi og kommende generasjoner skal våge å skape trygge rom hvor kunst, kultur og samfunnsdebatt stadig skal bryne oss – utfordre oss – til å gå dypere som samfunn.

Takk til Lillehammer Kunstmuseum som ser at kunsten og kunstmuseene også har en rolle i å kommunisere og tolke, som kaster seg – stille – inn i samfunnsdebatten. Inviterer oss – stille – inn gjennom kunsten. Som åpner rommet til samtaler og ettertanke. Og takk til Werner Zellien som gjennom sine bilder har rørt meg og mange flere. Som greier gjennom fabelaktig bruk av fototeknikk og bruken av lys og mørke fanger naturen i dets råhet og skjønnhet, og formidler stillhet, kulde, sinne, tristhet, goldhet – men også: styrke og lys.


Våre partnere